En stor misforståelse om Israel-Palestina-konflikten er at unge Hamas-vernepliktige blir med på grunn av ideologien. I virkeligheten blir mange unge palestinere med fordi de ikke ser noen alternativ vei til muligheter eller formål. Når jobber, utdanning og karrieremuligheter blokkeres, blir minste motstands vei og en som gir en følelse av mening væpnet motstand. Dette er ikke for å avvise den palestinske saken eller retten til å motsette seg okkupasjon. Det er en erkjennelse av at fraværet av effektivt lederskap og økonomiske muligheter har fanget generasjoner i en syklus der motstand er den eneste levedyktige identiteten. Hamas utnytter dette vakuumet. Med enorme ressurser og kontroll over fortellinger, drar den nytte av å undertrykke andre vekstveier og sikre at flere ungdommer vender seg til dens rekker. Israel finner på sin side denne dynamikken strategisk nyttig. Så lenge palestinerne ikke klarer å bygge økonomisk eller institusjonell styrke, forsterker det Israels langsiktige fordel over land. Velstand betyr ikke overgivelse. Men uten den blir motstand det eneste språket, og det har vært tragedien i palestinsk politikk siden den andre intifadaen.