Når modellen ER produktet, er all UX RLHF. Hver redigering, rettelse og klikk blir et treningssignal. Produktdesignerens nye håndverk: å bygge for lærbarhet, ikke bare brukervennlighet.

Hver epoke av databehandling hadde sine egne læringssløyfer. PC-æra: manuelle løkker, f.eks. Nettæra: programmatiske løkker, f.eks. AI-æra: selvlærende løkker, for eksempel faner, godtar/avviser, utkast.

I AI-produkter er grensesnittet tilbakemeldingsflaten. Hver Godta, Rediger eller Slett lærer modellen noe. Så produktdesignspørsmålet er ikke lenger bare "er det enkelt å bruke?" Det er også "Kan systemet lære av bruk?"