Vest-Europa har blitt kommunistisk ... Ikke i navnet, ikke i teorien, men i praksis – gjennom et byråkrati som kontrollerer, omfordeler og overvåker alle aspekter av livet mens de later som om de forsvarer friheten. Staten eier ikke lenger fabrikkene; den eier oppførsel. Den beslaglegger ikke eiendom; den regulerer det til eierskap blir meningsløst. Den sensurerer ikke; den betinger ytringer inntil selvsensur er automatisk. Den nye kommunismen er høflig, digital og ledelsesmessig – en myk totalitarisme bygget ikke på frykt for fengsel, men på frykt for ekskludering. Der Marx lovet proletariatets diktatur, leverer Brussel, Berlin, Paris og London administratorens diktatur. Hvert individ er en fil, hver fil et datapunkt, hvert datapunkt en mulighet for kontroll. Byråkrater kaller det «europeisk koordinering». Økonomer kaller det «solidaritet». I sannhet er det den stille utviskingen av individualitet under påskudd av kollektiv dyd. Borgeren blir omskolert gjennom subsidier, insentiver, og reguleringer – ikke for å tenke, men for å overholde. Tragedien er at denne nye kommunismen ikke kom gjennom revolusjon, men gjennom utmattelse. Vesten ga villig fra seg sin frihet og byttet ansvar mot komfort. Folk drømmer ikke lenger om å bygge noe; de drømmer om å bli administrert effektivt. Markedet eksisterer fortsatt, men det fungerer innenfor moralske grenser definert av staten. Du kan kjøpe, selge, snakke eller reise – så lenge valgene dine forblir forenlige med systemets ideologiske hygiene. Vest-Europa trengte ikke å avskaffe kapitalismen for å bli kommunistisk; den trengte bare å byråkratisere den. Resultatet er et samfunn der alle er avhengige av staten, men forakter den, hvor likhet erstatter ambisjoner, og hvor komfort har blitt det siste gjenværende idealet. Et kontinent som en gang fryktet tyranni, frykter nå ubehag – og den frykten er kommunismens sanne seier.