Mitt folk blir slaktet. Dette er langt utover alt jeg kunne ha forestilt meg, selv i mitt verste mareritt for Iran og for iranere. Regimets grusomhet er bevisst og sadistisk. Vi ser uutholdelige bevis og hører øyenvitneskildringer som trosser all forståelse. For bare en uke siden var det øyeblikk av håp – øyeblikk av eufori i gatene, politifolk som vinket, til og med heiet på demonstranter. Og nå er vi her. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, bortsett fra dette: må lysere dager komme. Må vi fortsette å stå fast sammen med det iranske folket. Og for oss i diasporaen, la oss holde hverandre tett, støtte hverandre og ikke se bort. La meg avslutte med dette: Ikke slutt å snakke om Iran.