Den interne venstreorienterte samtalen rundt Zohran denne måneden har i bunn og grunn delt seg i to leirer: folk som angriper hvert enkelt kompromiss eller manøver som et svik, og folk som forbereder seg på ukritisk forsvar på personalistisk grunnlag.

Det er utrolig spesielt å ha folkevalgte som engasjerer seg som likemenn i debatter i en demokratisk organisasjon. Å holde pressen unna disse møtene og ikke snakke med journalister bidrar til å holde kulturen levende.

Folk romantiserer mafiaen, men det har alltid vært slik. Disse karene matet som parasitter på arbeidere og brøt streiker for sjefer. På Sicilia drev kommunistene dem ut av landsbyene etter krigen. På havnene i New York dyttet sosialistledede fagforeninger gangstere ut fra bryggene.