For 2 år siden i dag var jeg på mitt laveste Jeg ville ikke se noen, jeg ville ikke snakke med noen, og jeg stolte ikke på noen. Jeg gjorde feil og betalte for dem. Så en natt, mens jeg scrollet tankeløst, kom jeg over et innlegg fra et hundehjem i området mitt, og jeg så denne hunden. Hun var på dyrehjemmet i én måned da hun ble reddet fra en sikker død, og hun var nå klar for adopsjon. historien om Mango (ja, det er navnet hennes) er virkelig grusom. Men i den videoen kunne du se de snilleste øynene og den reneste kjærligheten fra dette dyret som var på jorden i to år og levde i helvete Ingen ly, ingen mat, ingen kjærlighet, bare vold og medlidenhet. Så som om hun ikke visste noe annet enn det verste i mennesker. Gatehunder er vanligvis sånn. De kommer fra misbruk, sult og kulde, men de velger likevel å se det beste i oss Slik følte jeg det. Jeg følte at alle er drittsekker, som om ingen egentlig fortjener tillit eller kjærlighet. Jeg var så hatefull at jeg ikke ville snakke med folk. Det var min måte å bearbeide det jeg gikk gjennom. Og du kan ikke leve sånn Neste dag fikk jeg ræva i kortet og adopterte bare Mango. Vi har vært gjennom mye siden da. Spesielt de første fire månedene var hun veldig syk, og vi måtte tilbringe mye tid hos veterinæren. Men de fire månedene var også mine helingsmåneder All min hat, all min bitterhet mot andre eller meg selv, forsvant. Jeg begynte å se ting veldig annerledes. ikke bare her, men i livet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette bedre, men denne hunden viste meg det grunnleggende om hva som gjør livet verdt å leve, og det trengte jeg Så reddet jeg henne? Eller reddet hun meg? Jeg antar det ikke spiller noen rolle. Kanskje vi begge reddet hverandre. Alt jeg kan si er at jeg deler denne historien i tilfelle noen har lest så langt og går gjennom en lignende kamp som jeg gjorde Hvis du har tid og mulighet: ADOPTER EN HUND Det vil forandre livet ditt. Og det vil lære deg den viktigste leksen som tok lang tid for meg å forstå var sann ____ lærepenge ✍️ Se, vi kan bære på bitterhet fra fortiden hvis vi vil Men det er en langsom død Vi lever egentlig ikke når vi gjør det ...