Hvem er de beste essayistene de siste ~50 årene som har den mest unike prosaen? Hvem høres minst ut som en LLM?

Jeg spør fordi jeg ofte tar meg selv i å lese gamle essays og innse: «Dette er flott, men mye av denne setningsstrukturen høres ut som en velformulert LLM.» Og så innser jeg at LLM-en sannsynligvis ble trent på den teksten. Og så får jeg vondt i hodet.