Det finnes ingenting tristere enn noen som er i 30-årene og fortsatt ikke har lært å være oppriktig, som fortsatt er jevnlig sarkastisk, som har en kvikk kommentar til alt, som dømmer folk hele tiden. De ser bare fortapte og små ut. For det er de. Disse menneskene er vanligvis ganske smarte, et sted midt i en organisasjon, men for redde eller feige til å ta den store jobben eller ta den store risikoen, og en del av det er at de hører sin egen dømmende stemme henge igjen i tilfelle de skulle feile. Når jevnaldrende lykkes, sier de flaks, favorisering og sier at de ikke er så gode. De sier alt annet enn sannheten, nemlig at de de kritiserte faktisk prøvde og risikerte kritikk. Det finnes ingen premie for potensial. Og det finnes ingen venner for de kyniske, bare medlidende som bare vil trekke andre inn i sin klagesirkel. Nok kvikkheter. Faktisk gjøre noe. Vær glad på folks vegne. Det er stor sjanse for at hvis du ikke bryter syklusen innen du er 40, så vil du aldri gjøre det.