En gang hadde jeg gleden av å tilbringe litt tid på et aktivt filmsett. En av skuespillerne (som alle kjenner og har sett i noe) og jeg kom godt overens, og vi hang sammen mellom opptakene. En dag slappet vi av i videolandsbyen, og jeg spurte ham: «Hva gjør du for moro skyld? Altså, er det ikke vanskelig å leve et liv i offentligheten? Hvordan slapper du av?" Han svarte meg: «Ærlig talt, jeg er bare hjemme og spiller Xbox. Det er enklere sånn." Jeg kjente smerten og ensomheten i stemmen hans. Å være i offentligheten har både sine fordeler og mange ulemper de fleste aldri vil forstå. Noen av de mest triste og ensomme menneskene jeg noen gang har møtt i livet, er de som har vært utrolig suksessrike. Det kan være helt utmattende. Alle vil ha en bit av deg. For å fremme seg selv eller sin profil på en eller annen måte. Å ri på frakkens haler. Å utvinne det de kan ved å være i din sfære. Folk vil både elske og hate deg. Eller i det minste den de tror du er. Uten noen gang å ta seg tid til å bli kjent med deg som person. Eller enda verre, å huske at du er et menneske. Jeg synes berettigelsen er det verste. Kravet om din personlige, individuelle oppmerksomhet bare fordi de er fans eller fordi de har kjøpt et produkt du har laget eller støttet en sak du støtter. Og alle vil ha noe fra deg, mens de aller fleste aldri engang tenker på hva de kan bidra med til deg. En verden av takere. Uten givere. Så mens du sitter her i din fantasiverden og drømmer om å være en «influencer» eller «suksessfull», husk bare: det finnes en dyp kostnad for sjelen din som ingen noen gang advarer deg om på forhånd. Er det verdt det? Nei – ikke egentlig. Men når du først åpner Pandoras eske, finnes det egentlig aldri noen måte å komme tilbake til «normalt» igjen. 🫡 Fra dypet — Den hvite hvalen 🐋