Går på damp. 2 timers søvn. Har nettopp avsluttet et møte. Det perfekte tidspunktet for svakhet å snike seg inn. Bare på små måter. Små tanker. Hvorfor ofre så mye? Har vært heldig nok til å bare kunne dra. Ingen ville engang lagt merke til det. Men så husker jeg at jeg alltid har vært velsignet eller forbannet, avhengig av hvordan man ser på det. Jeg kunne ikke sluttet å bygge selv om jeg ville. Det føles bare større nå. Selve ideen, ja men jeg mener Gud. Jo nærmere jeg kommer ham, jo mer vil jeg vise hva han kan gjøre. Tror jeg heller dør enn å gi opp. Ikke av stahet, av respekt.