Over hele USA er det gigantiske piler som er støpt ned i bakken. Noen er 70 fot lange. De sitter på ensomme åsrygger og ørkenåser, og peker over tomt land mot steder du ikke lenger kan se. De fleste kjører forbi dem uten å vite hva de er. De var aldri ment for reisende på bakken. De var bygget for piloter. På begynnelsen av 1920-tallet var flyvning over Amerika fortsatt eksperimentelt. Da solen gikk ned, ble landet under et svart tomrom. Luftpostpiloter som krysset landet hadde nesten ingenting som veiviser. Så det amerikanske postvesenet bygde noe enormt. Et kontinentalt navigasjonssystem på himmelen. Fra midten av 1920-tallet opprettet ingeniører en kjede av luftveisfyrtårn som strakte seg fra New York til San Francisco. Hver 10–15 mil steg et ståltårn omtrent 15 meter opp i luften, toppet med et roterende lys kraftig nok til å sees på mils avstand. Men pilotene trengte også veiledning på dagtid. Så arbeiderne helte massive betongpiler ved hvert fyrtårnsted. De fleste var montert på firkantede betongplater og malt knallgule slik at de kunne sees fra cockpiten. Hver pil pekte nøyaktig mot neste tårn i kjeden. Fra luften ble navigasjonen enkel. Arrow. Tårn. Arrow. Tårn. Over ørkener....