En av de merkeligste og mest tåpelige tingene folk sier om vår nåværende situasjon er: «Våre forfedre ville aldri ha tolerert dette.» Formelt er det selvfølgelig sant. Hvis du plukket opp en haug angelsaksiske housecarls og plasserte dem i dagens England, finnes det mange ting de ikke ville tolerert ved måten vi lever på, og de er ikke vanskelige å forestille seg. Men denne banale sannheten skjuler problemets egentlige natur, nemlig at tyranniet vi lever under er et unikt moderne tyranni som rett og slett ville vært utenkelig og umulig i enhver tidligere tidsalder, selv i en betydelig del av 1900-tallet. Tyranni har eksistert i tusenvis av år, men ikke på denne måten. Vår tyranni krever masse-demokratisk politikk, masseutdanning, masseunderholdning, massekommunikasjon og masseovervåkning, rask internasjonal reise, et enormt ideologisk apparat, den vedvarende skyldfølelsen fra andre verdenskrig og kolonialisme, og mye mer for å opprettholde det. Problemet er ikke bare at det moderne mennesket på en eller annen måte har forfalt eller til og med degenerert – selv om jeg ville vært den siste til å benekte at dette faktisk har skjedd – det er at tyranni er så intimt og så personlig, og berører vestlig menneskets sjel så dypt fra ung alder, at det blir et kvalitativt annerledes prosjekt å styrte det. Det er like lett, når man gjør opprør mot systemet i dag, å forsterke det som å fjerne det. Om det bare var enkelt nok å gripe en øks og stå på terskelen til hjemmet sitt, med en sønn på hver skulder, som i Jungers berømte bilde fra Skogpassasjen. Det er det ikke. Dette er et prosjekt som krever alle våre mentale, emosjonelle og fysiske ressurser for å realisere.