Vi er så ferdige Jeg la ut AI-bilder av meg selv, og familien min fortalte meg hvor vakker jeg så ut. de ga komplimenter til et øyeblikk som aldri hadde eksistert Vi har alltid redigert bilder. Vi har alltid brukt filtre. Vi har alltid valgt den mest flatterende vinkelen Så hvorfor føles dette annerledes? Hvorfor føles dette som om jeg har krysset en usynlig grense jeg ikke helt kan forklare? Det er fortsatt ansiktet mitt. Det er fortsatt min energi. Det bare... aldri skjedd. Og hvis du ikke kan se forskjell, spiller forskjellen egentlig noen rolle? Eller har vi bare mistet noe vi ikke kan navngi ennå?