Et par ting jeg har tenkt på uten spesifikk, men som generelt føler er viktige. 1. Hvem var det som overbeviste Trump om å forlate jcpoa-atomavtalen med Iran i djt1? 2. Grunnen til at Japan angrep USA under andre verdenskrig var en oljeembargo. 40 % av verdens oljeforsyning strømmer gjennom Hormuzstredet, og å stenge det vil få konsekvenser som er ukjente, ukjente. 65 % av Asias oljeforsyning kommer derfra, så de som blir hardest rammet vil være Kina, Japan, Korea og India. Disse tankene henger ikke sammen, men begge henger tungt i bakhodet mitt.

Dagens tanker fra lenestolen så langt unna enhver frontlinje som mulig... Som tradisjonen tilsier. Ha. (Men også, trist ha.) Jeg er dypt anti-krig, jeg er også imot at CIA og utenriksdepartementet installerer en marionettleder for å styre et land; Jeg ønsker at selvbestemmelse skal være måten verden fungerer på. Men det føles som om MSM som lekker intern konflikt og potensielle høytstående militære avganger, legger grunnlaget for en tilbaketrekning fra Iran-konflikten som vil gjøre Amerika enda verre stilt permanent fra et handelspartner- og dollarhegemoniperspektiv. Hvis kjerneideen i «bankkriger» var at dollaren skulle forbli reservevalutaen i internasjonal handel, må vi da ikke fortsette å kjempe for å beskytte den gjennomsnittlige amerikaneren mot at kjøpekraften deres faller betydelig? Var dette planen hele tiden? Blir vi nå holdt som gisler i en kamp vi aldri burde ha deltatt i i utgangspunktet? Føler meg veldig splittet. Jeg vil det beste for det amerikanske folket, jeg vil også redusere netto lidelse i universet, men å tjene det ene målet gir motsatt resultat for det andre. Blerg.

Motstridende tanker om konflikten: dag 3. Så både Rubio og Mike Johnson snakket i går om hvorfor USA gikk til krig. Logikken deres er som følger. Broren min skulle drepe naboens hund. Hvis naboens hund blir drept, vil naboen skylde på meg og broren min. Så jeg bestemte meg for å drepe hunden sammen med broren min, slik at naboen min skulle skylde på de rette folkene. Så når naboen min begynner å hevne seg på både meg og broren min, er det bare helt vanlig at barna våre kommer til å dø, og vi må bruke masse penger på å forhindre at barna våre dør. … ja... Denne matematikken er ikke matematikk for meg.

Flere tankeløse grublerier fra en mann betyr å gå tilbake til middelmådige tanker. Hvorfor forventes det at jeg skal bry meg om det som skjer i utlandet når problemene mine er her og nå hjemme? Dessuten, hvorfor snakker mine folkevalgte mer om andres velvære og ikke sine egne velgere? Når var sist noen av disse menneskene på TV snakket om hva som er best for meg og mine medamerikanere? Da de stilte til valg? Dette øyeblikket, hvor det å få jobben er viktigere enn å gjøre jobben, er en forbannelse for vår livsstil, og jeg orker det ikke. Det får meg bare til å ville sjekke ut og omfavne apati. Dobbel Blerg.