Jeg ser på presentasjonen av Anthropic akkurat nå. Det er fascinerende å se den narrative divergensen. I Vesten høres AI-CEO-er ut som om de arrangerer en nedtellingsfest, vet du Kunnskapsarbeidere? 18 måneder. Mellomledelse? Komprimer det. Bytt ut, automatiser, optimaliser. Det presenteres nesten som et produktivitets-OL hvor gullmedaljen går til den som erstatter mennesker raskest. Det er rart. I mellomtiden ser man massiv automatisering i Kina. Hele fabrikker drevet av maskiner. Robotikk sees stadig mer i hverdagen. AI dypt forankret. Men budskapet er ganske annerledes. Det er mer «Vi oppgraderer industrien. Mennesker overvåker. Mennesker trener på nytt. Mennesker holder seg oppdatert." Den ene siden markedsfører forstyrrelser som en funksjon. De andre markedene overgår som en strategi. Og den narrative forskjellen betyr virkelig noe. For når du hører ordet økonomi, tenker du mest på effektivitet, det handler også om sosial stabilitet. Hvis millioner av kunnskapsarbeidere fortsetter å høre «Du er neste!», uten omfattende omskolering, regulatoriske buffere eller overgangsplanlegging... Det er aggregert etterspørsel som står på spill. Det er politisk risiko. Det er kapitalflukt. Det er volatilitet som priser seg inn i markedene. Uro blir en makroøkonomisk variabel her. Fra øst er bekymringen ikke automatisering. Automatisering er uunngåelig. Bekymringen er fart uten demping i vest. Vi burde spørre: «Hvem håndterer overgangen intelligent?» Fordi produktivitetsgevinster uten sosial stabilitet rett og slett er skjørhet markedsført som fremgang. Og som vi alle vet, priser markedene til slutt skjørhet. Nå er det den delen det er verdt å følge med på.