Min kone har to venner som er terapiavhengige i en krangel, og begge sender henne meldinger for å få bekreftelse: Venn 1: «Jeg kan se at du har vondt, men det føles som om du kanskje bruker tilknytningsstilen min mot meg som en traumereaksjon? Jeg er her for deg, men jeg føler at jeg må ta litt tid for å prioritere å fylle på min egen kopp." Venn 2: «Eh, OK, nyt grensene dine. Jeg antar jeg hadde forventet at du kunne holde plass til noen som visstnok var vennen din siden masterstudiet, hvis hund bokstavelig talt døde i fjor...» Hvordan kan kvinner leve slik...