Spøk til side, diskusjonen om Art Basel <> kryptokunst som skjer akkurat nå, føles nesten som om vi ser en retrospektiv snarere enn et levende øyeblikk. Målene til karrierekunstnere og idealene om krypto som subkultur har vært divergerte i årevis, og det å late som noe annet har krevd en slags selektiv amnesi. "Tradisjonelle" kunstnere ønsker det de alltid har ønsket i institusjonell støtte + validering og eksponering for samlere som opererer utenfor boom-og-bust-logikken i kryptomarkedene. Å ville stille ut på Art Basel, Venezia-biennalen, MoMA, eller bli solgt på Sotheby's er ikke et svik mot krypto, det er bare realiteten av hvordan kulturell kapital fortsatt tildeles. Synlighet i kunstverdenen bestemmes ikke av en Discord-server, en Telegram-chat eller et Twitter-ekkokammer. Krypto, på sin side, oppsto med idealer som i bunn og grunn var allergiske mot disse systemene. Du ser fortsatt disse vage ideene om anti-institusjonell og anti-gatekeeping gjentas hele tiden. Den er forankret i troen på at markedet alene er den som avgjør verdi. Det ga mange makt, men skapte også en boble der legitimitet ble målt i gulvpriser og antall følgere, ikke i vedvarende praksis. Så når kunstnere vender seg mot institusjoner, kan det leses som avhopp her, men utenfor vår boble er det helt normalt. Vår «scene» er en nisje av en nisje, og det er urealistisk å forvente at artister skal begrense ambisjonene sine innenfor den. Krypto kan være en springbrett, men det er ikke et definitivt endepunkt. Kanskje det virkelige spørsmålet ikke er «Hvorfor skulle samlere og kunstnere bry seg om Art Basel?» men «Hvorfor overbeviste vi oss selv om at dette lille, lukkede nettverket noen gang skulle erstatte den bredere kunstverdenen?»

Og å påstå at krypto er fri for portvoktere er søtt. Portvokteringen dette rommet håner uendelig er fortsatt her, det er bare pakket om som algoritmisk viralitet.

*trykker på skiltet*