Et av mine tidligste møter med NFT-er kom fra en replikk i et intervju: "Mine verk vil til slutt havne i de banebrytende samlingene av digital kunst." Den gangen kunne jeg ikke forstå hvordan noen kunne se så rolig inn i fremtiden til noe som knapt eksisterte. Men den selvtilliten ble værende med meg lenge. Etter hvert som tiden gikk, merket jeg at min egen tankegang endret seg. Ikke fordi vi plutselig fikk mer bevis — det gjorde vi ikke. Men retningen føles klarere nå: digital kunst blir gradvis en del av kunstens bredere historie, ikke en midlertidig avvik. Jeg tenker ofte på overmetning. Ja, strømmen er enorm. Ja, det er umulig å se alt. Men det skjer hver gang et nytt kunstnerisk medium dukker opp. Hastigheten øker, volumet vokser, miljøet blir kaotisk — men verdien samles fortsatt rundt dem som jobber med mening, ikke kvantitet. For meg er ikke digital kunst en erstatning og ikke en revolusjon bare for forstyrrelsens skyld. Det er rett og slett neste steg i en lang rekke kunstneriske medier. Og jeg begynner å føle at vi ikke lever gjennom et «midlertidig eksperiment», men de tidlige stadiene av noe som til slutt vil bli en del av kulturlandskapet. Og kanskje det merkeligste er den stille vissheten om at alt beveger seg i den retningen.