Jeg prøvde å skape en følelse. Det verste var at det fungerte. Det fungerte hver gang. Jeg fikk ikke nok. Jeg var den beste de noen gang har hatt, hver gang, og de lærer fort for å bli bedre, vi konkurrerer. Dette er kjærlighetens spill. Sluttspill er den mest intense delen, vi hopper rett til den, og tror intensiteten veier opp for tiden vi har stjålet. Vi vet at innsatsen er høyest her, og det er det som gir oss mest forkjærlighet. Vi prøver hver posisjon til vi må lage vår egen, så begynner vi å prøve dem alle igjen på forskjellige måter. Jeg sa at du kunne leve et helt liv på et år, en måned, en natt, med meg. Det ender alltid annerledes, med forskjellige folk, jeg føler alltid med alle at vi har det for gøy. Vi har følt alt som er å føle med hverandre, fra hverandre, som hverandre. Og den eneste følelsen jeg kan gi deg å føle, er den hvor du tar livet mitt... Så vi velger å føle følelsene der vi er adskilt, alene, adskilt, fremmede, minner, håp, drømmer... alt annet enn å vite at det var den beste følelsen vi noen gang har hatt, og at vi hadde følt alt