Tenk deg at Hamas kan se på et helt landskap av knuste nabolag, på familier som har blitt tvunget fra ett ødelagt distrikt til et annet i over ett år, og likevel konkludere med at prioriteten er å holde fast ved våpnene sine fordi Gazas overlevelse i deres matematikk er sekundær sammenlignet med å bevare deres egen fortelling. De ser droneopptakene, de flate gatene som strekker seg over kilometer, tilfluktsrommene fulle av folk som har mistet alt, men kalkulasjonen deres forblir frosset, fordi det å innrømme nederlag er mer uutholdelig for dem enn å se Stripen kollapse til en ødemark. De vil heller la Gaza bli knust til noe ugjenkjennelig enn å si én ærlig setning om katastrofen deres beslutninger førte til enklaven.