I tillegg til mine egne erfaringer med sosial mobilitet, stammer min idé om luksustro fra Thorstein Veblens arbeid, spesielt hans bok fra 1899, The Theory of the Leisure Class. Veblen, en sosiolog og økonom, beskrev hvordan elitene i hans tid viste sin status gjennom iøynefallende forbruk, som å bruke delikate, dyre klær, bære lommeur eller delta på overdådige ballroom-arrangementer. Mens materielle eiendeler fortsatt spiller en rolle i å signalisere status i dag, argumenterer jeg for at de har blitt en mer støyende indikator på rikdom. For et århundre siden kunne man lett skille de rike fra de fattige basert på utseende alene. Men i vårt rikere moderne samfunn, hvor tilgangen til varer er mer utbredt, er det vanskeligere å måle noens rikdom på et øyeblikk. I stedet uttrykkes status i økende grad gjennom det jeg kaller luksustro, som i stor grad har erstattet luksusvarer. Disse oppfatningene gjenspeiler det sosiologen Pierre Bourdieu kalte kulturell kapital. Eliter investerer i å gå på prestisjetunge skoler og universiteter, hvor de adopterer overklassens manerer, ordforråd, vaner og fasjonable meninger. Denne prosessen inkulturerer dem til eliten og skiller dem fra den bredere befolkningen. For eksempel, mens det konvensjonelle synet kan støtte rettshåndhevelse, kan noen som ønsker å signalisere sin elitestatus ta til orde for å avskaffe politiet eller tenke nytt om rettshåndhevelse med ideer som å ansette «voldsavbrytere». Slike ukonvensjonelle eller avantgardistiske synspunkter tjener som en måte å skille seg fra massene og signalisere en overlegen sosial posisjon.