Å tenke på makroøkonomi i et inflasjonsmiljø kombinert med den K-formede økonomien vi er i, er veldig merkelig og får deg til å revurdere hva det egentlig betyr å være i resesjon eller ikke. Det nominelle salget stiger kraftig, men øker det faktisk på reelle termer? Inntjeningsveksten til selskaper er et nominelt tall, og egenkapitalverdsettelser representerer derfor multipler på nominelle termer. Bør vi virkelig fokusere på reell BNP-vekst eller nominell når vi kvantifiserer resesjon? Kan vi se en resesjon i reelle termer til tross for at nominelt BNP og nominelt forbruk/inntekter uansett øker kraftig? Sannsynligvis. De siste 20 årene har lært oss å se de fleste datapunkter på reelle vilkår fordi vi ikke hadde inflasjon. Vi er nå i et regime hvor jeg fortsatt forventer overraskelser oppover i nominelle termer når det gjelder forbruk og dermed selskapenes inntjening, men gjenspeiler det kjøpekraften til forbrukerne nøyaktig? Jeg vet ikke hvor jeg står i mange av disse spørsmålene ennå, men jeg vet at det er mye mer komplisert å kvantifisere tilstanden til en økonomi i et regime over målet som vi er i.