Krampusnacht. En natt når en gammel europeisk frykt våkner til liv igjen. Lenge før julen ble myke lys og milde julesanger, advarte foreldre barna sine om at vinteren ikke bare bringer gaver. Det førte til dom. Den brakte en skapning med horn, lenker og en sekk til dem som hadde vandret for langt fra stien. Krampus var ikke ment å underholde. Han var skyggen som minnet landsbyene på hvor tynn grensen var mellom varme og kulde som dreper. Han legemliggjorde frykten for at dårlige valg får konsekvenser, og at ikke alle monstre lever i mørket. Noen går ved siden av helgener og venter på de svake. Århundrer senere oppfører vi oss som om vi har vokst fra dette. Som om vi har erstattet konsekvenser med komfort. Men hver 5. desember slipper Europa fortsatt Krampus ut i gatene. Masker av banket treverk. Kuklokker dundrer. Gnister fløy fra bryterne som ble dratt over stein. En påminnelse om at alle kulturer en gang trodde det samme: Hvis du ignorerer din mørkere natur lenge nok, kommer den for å lete etter deg. Så spørsmålet er ikke om Krampus er ekte. Spørsmålet er hvorfor historien fortsatt føles sann.