Det er mange veldokumenterte tilfeller i legemidler som rapporterer om alvorlige reproduserbarhetsproblemer – med noen analyser som finner at over 75 % av publiserte studier ikke kan replikeres. Det er sant at farmasøytisk industri har et ansvar for ikke å ta akademiske funn for pålydende, men å stille spørsmål ved og validere dem, slik enhver god forsker bør. Imidlertid skaper de interne insentivene i farmasøytisk industri sine egne forvrengninger. Strukturen er hierarkisk: forskere på lavere nivå utfører eksperimenter og rapporterer resultater til sine ledere, og deres prestasjoner bedømmes i stor grad etter hvor fornøyde disse lederne er. Toppledelsen har på sin side ofte legemiddelmål eller prosjekter de er økonomisk og omdømmemessig investert i – men disse prioriteringene må rettferdiggjøres, spesielt når nye akademiske studier foreslår alternative retninger. Det etterlater benkforskere i en vanskelig posisjon. I virkeligheten fungerer eksperimenter ofte ikke eller klarer ikke å reprodusere, ikke fordi det opprinnelige arbeidet var feil, men fordi vitenskapen i seg selv er vanskelig - det er lettere for ett trinn å gå galt enn at alt går riktig, omtrent som å følge en komplisert matlagingsoppskrift. Men under press og med begrenset tid er det ofte lettest å rapportere at eksperimentene ikke fungerte eller ikke reproduserer seg. Det er ikke nødvendigvis uærlighet - det er en refleksjon av en inn- og utstemplingskultur der målet er å fullføre oppgaven, registrere noe akseptabelt og gå videre til neste.